Hvorfor er koronasmitten så høy blant minoriteter? Vi trenger grundige analyser.

Kultur og innvandrerbakgrunn bør ikke brukes som erstatning for andre faktorer.

Pandemien setter ikke bare ressurser i samfunnet på prøve, men også våre humanistiske verdier. For å målrette smittevernet trenger vi forskning av høy kvalitet og relevans. Det er også avgjørende hvordan resultatene blir formidlet.

Kultur og innvandrerbakgrunn bør ikke brukes som erstatning for kunnskap om faktorer som levekår, transport, diskriminering, tillit og faglig kompetanse.

Det er liten tvil om at individer med innvandrerbakgrunn i Norge er overrepresentert blant koronasmittede, sykehusinnlagte koronapasienter og blant døde av korona. Men vi mangler fremdeles grundige analyser av individdata som kan gi oss svar på årsakene på en helhetlig måte.

Vi vet fra tidligere av at det er betydelig sosial ulikhet i helse i Norge. For eksempel er forskjellen i levealder mellom Oslo øst og vest nesten ti år. Sosial ulikhet i helse ser ut til å være enda større for enkelte innvandrergrupper.

Sosioøkonomiske faktorer er de mest avgjørende hva angår slik ulikhet. Men en britisk studie viser også at faktorer som inntekt og utdanning ikke alene kan forklare den høye minoritetssmitten. Og dette er ikke tilfellet bare i Norge, men også andre land som er rammet av pandemien. Hva gjør vi da? Det som er avgjørende, er at vi ikke tyr til forenklinger som polariserer.

Økende hat

Pandemien blir brukt til å spre konspirasjonsteorier og frykt for minoriteter globalt. Rasismeforskere har dokumentert hvordan koronapandemien blir brukt til å spre hat særlig mot muslimer i land hvor de utgjør en minoritet. Samtidig observeres det også økende hat mot asiatiske minoriteter. Denne tendensen kan gi assosiasjoner til hvordan jøder ble beskyldt for å være smittespredere i middelalderen.

En statsstøttet antimuslimsk organisasjon har til og med antydet at muslimer sprer covid-19 i Norge fordi de ikke bruker desinfeksjonsmiddel som inneholder alkohol, da det ikke er tillatt for muslimer å drikke. Tatt i betraktning hvor mange muslimer som jobber i den norske helsetjenesten, og som gjør en viktig innsats for fellesskapet nå under pandemien, ville smitten i Norge vært skyhøy om slike beskyldninger var riktige.

Vår bekymring er imidlertid også knyttet til hvordan helsemyndighetene og fagmiljøene navigerer i et landskap fylt med mye frykt og hat. De kan ikke styre holdninger i samfunnet som legger skylden på innvandrere for pandemien. Men de bør unngå å legge premissene for en etnifisering (racialisation) av pandemien.

Polarisering vil kunne gi økt smitte ved at fokuset blir tatt bort fra det viktigste: Vi har en felles «fiende» under pandemien. Om vi ikke jobber sammen på tvers av bakgrunn og bosted, blir denne kampen vanskeligere.

Forskning på tvers av religioner

Kultur og etnisitet kan imidlertid være legitime faktorer i hypoteser om innvandrersmitte, men da bør antagelsene være konkrete og plausible og la seg etterprøve vitenskapelig.

Oppstår mye smitte på grunn av folks hudfarge, slik svarte amerikanere er blitt beskyldt for? Mistenkes religion som årsak til høy innvandrersmitte i Oslo? Da bør det vises konkret hvilke deler av religiøs tro og praksis det gjelder, siden det meste av internasjonal forskning faktisk viser en positiv sammenheng mellom religiøsitet og helse.

Moskeer i Oslo har vært stengt i lang tid, uten at politiet i Oslo har rapportert om brudd. Moskeen i Sarpsborg ble riktignok anmeldt for en samling i fjor, men politiet konkluderte med at de hadde fulgt smittevernreglene som gjaldt på daværende tidspunkt.

Også kristne forsamlinger har fått kritikk for møter med økt smitterisiko, senest på Askøy utenfor Bergen.

Så hva er det med religion som er den forklarende variabel? Dersom det er behov for mer forskning på covid-19-smitte relatert til religiøse handlinger, bør det utføres på tvers av religioner.

Mange andre faktorer enn etnisitet

Vi etterlyser imidlertid fokus på andre faktorer enn etnisitet, kultur og religion som årsaker til høy innvandrersmitte. Disse faktorene inngår i det Verdens helseorganisasjon definerer som sosiale helsedeterminanter, det vil si forholdene vi lever under i oppveksten, arbeidslivet og alderdommen. De inkluderer faktorer som utdanning, yrke, inntekt, nabolag og fysisk miljø, sysselsetting og sosiale støttenettverk, samt tilgang til helsetjenester.

1) Innvandrere har ofte flere deltidsjobber. Når smitten skal spores opp, rammes flere arbeidsplasser. Eksponeringsrisikoen for korona blir større.

2) Innvandrere jobber ofte i utsatte yrker for smitte, for eksempel renholdere og bussjåfører. Dette er yrker uten mulighet for hjemmekontor.

3) I daglig smittesporing rapporteres det ofte at det ikke finnes noen annen mulig smittekilde enn transport til jobb. En studie fra Oslo viste at ansatte som reiste kollektivt, oftere ble smittet.

4) Innvandrerne som er overrepresentert i koronastatistikken, rapporterer om mest diskriminering. De er også overrepresentert som ofre for hatkriminalitet i Oslo. Individer som opplever diskriminering, har ikke bare dårligere mental og fysisk helse, men de har også en dårligere helseadferd.

5) Leger får sjelden opplæring i kulturell bevissthet og kompetanse. I tillegg er det underforbruk av tolk i helsetjenestene. Disse faktorene kan bidra til at individer med innvandrerbakgrunn får dårligere helsehjelp. Det påvirker også formidling av informasjon om koronaviruset til innvandrergrupper.

6) Tilliten i det norske samfunnet er høy, også blant innvandrere. Men tilliten til enkelte institusjoner, som norske medier, er lav, spesielt grunnet i måten innvandrere blir presentert på. Tillit og nettverk utgjør til sammen sosial kapital som har betydning for helsen, fordi det indikerer tilgang til samfunnets ressurser.

Biologiske faktorer?

Disse faktorene må derfor studeres systematisk for ikke å bortforklare alt som kultur. Først da kan vi identifisere gode løsninger.

En ny studie viser at individer fra det indiske subkontinentet har en genvariant som kan disponere for at man lettere blir smittet av korona. Selv om det er stor usikkerhet knyttet til biologiske faktorer i pandemien, trenger vi bred forskning som vurderer ulike årsaker.

Kun ved å anerkjenne, studere og formidle kompleksiteten kan vi være målrettet i vår kamp mot korona. Det kan bidra til å unngå unødvendig splittelse i samfunnet, som i seg selv er årsak til sosial ulikhet i helse.